Her er forslaga til uttaler som er komen inn til årsmøtet i Tromsø SV og blir behandla 26.01.2017
- Hev forsvarsevnen, senk spenninga
- På tide å snu – norsk asylpolitikk på ville veier
- Alfheim må bestå!
- Et kompromiss som ofrer fisken
1. Hev forsvarsevnen, senk spenninga
Noreg treng eit nasjonalt forsvar som bidrar til låg spenning og som samtidig kan stille beredskap i krisetider. Stortinget og regjeringa sin forsvarspolitikk gjer i staden det motsette. Både den nyleg vedtekne Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) og fleire anna tryggingspolitiske vedtak dei seinare åra har gjort Noreg meir avhengig av Nato enn på lenge. Stortingsfleirtalet har ikkje vore villige til å diskutere antalet kampfly som skal kjøpast inn til Forsvaret, og har på den måten bunde opp ein stor del av dei kommande forsvarsbudsjetta på offensive kampfly som ikkje gjer oss tryggare. Dette går sjølvsagt ut over dei andre delane av Forsvaret, og gjer at Hæren, Heimevernet og Sjøforsvaret må kutte.
Noreg må vise både avspenning og vilje til å forsvare landet. Det er ansvarleg og konsekvent handling i utanriks- og tryggingpolitikken som gjer at spenninga mellom Noreg og Russland kan haldast låg, og at folk i nord kan samarbeide på tvers av grensene. Dette er ikkje til hinder for at Noreg skal kritisere menneskeretts- og folkerettsbrott som russiske styresmakter er ansvarlege for.
Samtidig ser vi ein nyvald president Trump i USA som opptrer på ein uansvarleg og inkonsekvent måte både i utanriks- og tryggingspolitikken. Slik tvil og uro kan alt for lett føre til misforståingar og auke sjansen for unødvendig valds- og militærbruk, og i ein slik situasjon er det i Noregs interesse som naboland til Russland å dempe spenninga.
Tromsø SV meiner at i denne situasjonen må vi distansere oss frå USA, samtidig som vi må bidra til å redusere spenninga mellom oss og nabolanda våre.
Vi krever derfor:
– At den amerikanske basen på Værnes og den britiske basen på Bardufoss blir avvikla og at det sjølvpålagte forbodet mot utanlandske basar på norsk jord i fredstid blir gjeninnført.
– At allierte styrker ikkje skal trene i Finnmark
– At Noreg ikkje skal ta del i USA sitt rakettskjold
– At Noreg skal ta avstand frå Nato sin atomvåpenpolitikk, og støtte eit internasjonalt forbod mot atomvåpen
– At norske styrker ikkje skal delta i Syria
2. På tide å snu – norsk asylpolitikk på ville veier
Norsk asylpolitikk er på ville veier. Med Høyre og FrP i spissen og støtte fra Venstre og KrF, er norsk asylpolitikk blitt blant de strengeste i Europa. Mens krigen herjer videre i Syria og flyktninger fryser i hjel i leire i Hellas, lar regjeringen norske mottaksplasser stå tomme og tvangsreturnerer flyktninger, som 2 år gamle Subhan, til farlige situasjoner i land som Afghanistan. Subhan ble 21. november skadet av en selvmordsbomber i Kabul, etter at han og familien to måneder tidligere ble tvangsreturnert til Afghanistan. Minst 30 mennesker ble drept i angrepet. Regjeringen definerer Afghanistan som trygt og returnerer i større grad enn før flyktninger dit, på tross av at både UNHCR og Amnesty International påpeker en stadig forverret sikkerhetssituasjon i landet. Samtidig kuttes det i støtte til integrering og rettssikkerhet for de som kommer til Norge, og tidligere flyktninger med norsk statsborgerskap fratas sine statsborgerskap på bakgrunn av påstander om papirjuks. En av disse er 30 år gamle Mahad, etter 17 år i Norge ble han i januar fratatt sitt norske statsborgerskap på tross av at han har fått sine opplysninger bekreftet av somaliske myndigheter. Regjeringen og støttepartienes asylpolitikk ser ut til å primært basere seg på frykt og avskrekking, Norge skal ikke være et sted man ønsker å flykte til uavhengig av hvorvidt man har et reelt beskyttelsesbehov.
En slik politikk er ikke Norge verdig, det er på tide å snu! Som et av verdens rikeste land har vi en moralsk og solidarisk plikt til å hjelpe våre medmennesker i nød. Antall og praktiske forhold kan diskuteres, men hovedmålet med norsk asylpolitikk må være å hjelpe, ikke å avskrekke. Vi må derfor som nasjon, snu, vi må skape en asylpolitikk som sørger for at vi både tar vår del av ansvaret for flyktningene og som tar vare på de som kommer hit og gir dem muligheten til å leve frie, verdige liv integrert i det norske samfunnet som norske borgere.
3. Alfheim må bestå!
Alle er kjent med at Tromsøbadet nå reiser seg på Templarheimen. Mange vil også vite at Alfheim – Tromsøs ikoniske svømmeanlegg fra 1965 langt på vei er restaurert. Dette har skjedd med ny membranduk i bunnen og med nye energiløsninger. Alt dette til en svært lav kommunale kostnad på mellom 2 og 3 millioner kroner – peanuts i den store sammenhengen. Her har kommunens administrasjon i byggforvaltninga vært særlig framsynte og skal ha stor honnør for jobben.
Det skal fremover gjøres noen forbedringer i barnebassenget for tilsvarende lav pris. En større utfordring er glassfasadene og taket som vil koste noe over 10 til 15 millioner kroner, penger, men ikke uoppnåelig. Her må vi ta med at vi ikke har noen god anvendelse for anlegget i dag og at det uansett vil koste å vedlikeholde bygget. Det å la det forfalle ville være forferdelig og ikke Tromsø kommune verdig.
Alfheim svømmehall ble tegnet av arktiktekt Jan Inge Hovig og er et tydelig signalbygg som kommuniserer godt med Ishavskatedralen i Tromsdalen. Svømmehallen har gjennom tiervis av år gitt et tilbud til byens skoleelever og mange i den eldre garde sier: «Det er Alfheim som har berget meg».
I Badeanleggsutredningen for Templarheimen pekes det på at det sannsynligvis blir underkapasitet i forhold til de mange som må ha svømmeundervisning. Det betyr at det er behov for et avlastningsbasseng og da er nye Alfheim glimrende.
Det trengs nå en gjennomtenkt plan for badeanlegg i Tromsø. Noen anlegg må helt sikkert legges ned når Tromsøbadet kommer. Disse må gis en ny rolle. For Alfheims del mener vi at badet bør kunne fortsette. Rehabilitering en her ble anslått til rundt 100-120 mill kroner i 2015 da saken om Sentralbadet var oppe. Tallene over viser at dette kan være sterkt overdrevet og at man kan få et bra anlegg for kanskje rundt 10 % av dette.
Tromsø SV kommer til å kjempe hardt for å bevare Alfheim. Vi oppfordrer de av byens innbyggere til å engasjere seg og stå på for anlegget. Da kan vi klare det!
4. Et kompromiss som ofrer fisken
Til tross for massiv motstand i Nord-Norge, vil Arbeiderpartiet gi bort deler av Lofoten til oljebransjen; Røsthavet og Røstbanken er et av de mest fiskerike områdene i verden. Det hele blir presentert som et «kompromiss», hvor oljebransjen får de områdene de aller helst vil ha, som er de viktigste for fiskerinæringen og livet i havet, helt uten forsikringer om at resten av LoVeSe skal vernes i neste omgang. Kompromisset sier mye maktforholdene i Arbeiderpartiet, makta til oljelobbyen, avmakta til nordlendingene.
For Tromsø SV er det fullstendig uaktuelt å være med på åpning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er tre hovedgrunner til det:
1. Gambling med det viktigste vi har: Dette er å legge et av de aller viktigste fiskeområdene i potten ved rulettbordet. Vi gambler med store deler av norsk fiskerinæring. Ei næring som har bygd Norge og Nord-Norge, som nå er i stor vekst, og som vi kan leve av til evig tid. Skjer det uhell i disse områdene, vil det ramme hele regionen og i verste fall knekke livet i havet og næringer i mange år.
2. Gambling med miljøet: Skal vi stoppe klimaendringene må vi la olja ligge. Vi har allerede funnet mer olje enn vi kan tillate oss å utvinne, dersom vi skal nå klimamålene. Og skal vi sikre et av de aller viktigste gyteområdene i hele Nord-atlanteren bør vi ikke starte oljevirksomhet der.
3. Et kompromiss der Nord-Norge tapte: Ei utbygging Røstbanken og Røsthavet vil nesten ikke gi gode ringvirkninger for Nord-Norge. Området er nært nok eksisterende rørnett utenfor Helgeland til at alt vil bli pumpet rett sørover. Det vil ikke skape industri på land i Nordland eller Nord-Norge. «Kompromisset» er et kompromiss på Nord-Norges bekostning. Det vil bli et nordnorsk tap. Vår region vil bli et høstingsland for oljebransjen i sør.
Dersom Arbeiderpartiet skulle få gjennomslag ville det være nok et ran av nordnorske ressurser. I SV vil vi ta makta tilbake til landsdelen og bygge et næringsliv som skaper verdier her. Kysten og havet utenfor Nord-Norge skal utnyttes på miljøets og nordlendingenes premisser. Det er de langt større og evigvarende verdiene i havet og kysten vi heller vil bygge videre på.