I Sverige har Venstrepartiet fått rett. Konkurranseutsettingen har ikke gitt mer effektivitet, ikke bedre kvalitet, og selskapenes store profitter sugd ut av kommunekassene saltes ned i skatteparadis. Orker byrådet i Tromsø å ta inn over seg at etter Farums fall for 10 år siden er det nå svenskenes tur til å bite i det sure eplet og innrømme at privatisering kun handler om ideologi og ikke noe annet?
Dette er spørsmålene jeg vil stille byråd for helse og omsorg i kommunestyret 30.11.11:
Den borgerlige alliansen gikk til valg på å konkurranseutsette 20% av den kommunale velferdsproduksjonen. Først ute er byråd for helse og omsorg Kristoffer Kanestrøm. Han vil sette produksjonen av mat til eldre og pleietrengende ved Sentralkjøkkenet på Mortensnes ut på anbud. Driften skal effektiviseres og kvaliteten bli bedre, lover han.
Siden anbudsutsetting nå vil bli en del av den kommunale virkeligheten i Tromsø, vil det være av interesse både for oss politikere, kommunens ansatte og innbyggerne/brukerne av de kommunale tjenestene å få svar på en del sentrale spørsmål om hvordan dette tenkes utført.
Spørsmålene jeg stiller er meget relevante sett i lys av de alvorlige lovbruddene som er avdekket i konkurranseutsatte tjenester både i Norge og Sverige det siste året. Jeg vil henvise til noen få av disse.
I fjor ble det avslørt at det foregikk utstrakt sosial dumping av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår ved det Adecco-drevne Ammerudlunden sykehjem i Oslo. Blant annet fikk de ansatte ikke betalt for overtidsarbeid. Skandalen førte til at Adecco trakk seg fra all sykehjemsdrift i Norge.
I Sverige har det næringslivsbaserte forskningsinstituttet Studieförbundet Näringsliv och Samhälle (SNS) i høst publiserte den mest omfattende undersøkelsen om virkningene av konkurranseutsetting som noen gang er gjort i Norden – “Konkurrensens konsekvenser. Vad händer med svensk välfärd?”.
Forskningssjefen for SNS Laura Hartman siteres i Dagens Nyheter i september på at “Vi kan inte hitta några vetenskapliga belägg för att de högt ställda förhoppningarna har infriats”. Rapporten har ikke falt i god jord hos oppdragsgiverne, noe som har resultert i at både forskningssjefen og en av forskerne som utarbeidet rapporten, har sagt opp jobbene sine.
Det er avslørt omfattende omsorgssvikt ved flere konkurranseutsatte sykehjem i Sverige. Ansatte tar endelig bladet fra munnen og forteller om uverdige forhold for de eldre. De hevder at det over tid har skjedd en fullstendig vridning av oppmerksomheten fra kvalitet til besparelser – ikke for at de skal unngå budsjettoverskridelser som vi kjenner fra hjemlige forhold, – men på bakgrunn av et stadig press på å øke eiernes profitt.
Det er også avslørt at de store private omsorgsleverandørene i Sverige sylter ned profitten i skatteparadiset Jersey. Nettstedet aftonbladet.se gjennomførte tidligere i november en meningsmåling der 92.9% av de 42 835 som svarte, sier at de vil forby private å eie eller drive i eldreomsorgen dersom de ikke har base i et EU-land. Det svenske samfunnet har inntil nå vært sett på som eksemplet på noen som har lyktes med anbudsutsettelser. Nå er de rystet i sine grunnvoller.
En ny undersøkelse fra EU-kommisjonen viser at Norge ligger helt på topp når det gjelder transaksjonskostnader ved anbudskonkurranser. Dette byråkratiet koster mellom 18 og 29% av kontraktenes verdi, beregnet til totalt NOK 16 mrd pr år. Det offentlige må bygge opp nødvendig kompetanse for å kontrollere regelverket som trer i kraft når private skal drive offentlige tjenester. Denne kostnaden kommer i tillegg til de privates profitt som ofte regnes til 8-10% av kontraktsverdien. Det er et enkelt regnestykke å se hva som blir igjen til å drive kvalitativt bedre tjenester.
I lys av disse nye fakta vil jeg stille følgende spørsmål til byråden:
1. Kan byråden garantere at økt effektivitet i matproduksjonen for eldre og pleietrengende ikke skal gå på bekostning av de ansattes lovbestemte rettigheter?
2. Kan byråden garantere at kostnadseffektiviteten ikke skal medføre sosial dumping ved at de ansatte får redusert sine lønnsvilkår inkludert pensjonsordninger?
3. Vil byråden gjennomføre målinger som kan vise at maten vil holde bedre kvalitet etter anbud enn i dag? Hvilke kriterier vil i så fall bli lagt til grunn?
4. Vil byråden kreve i anbudsutlysningen at kommunens etiske retningslinjer blir lagt til grunn for virksomheten?
5. Svenskene har etter 20 års erfaring med konkurranseutsetting ikke oppnådd verken økt effektivitet eller bedre kvalitet i de anbudsutsatte tjenestene. Hva vil byråden gjøre annerledes her i Tromsø for å innfri lovnadene?
6. På hvilken måte vil byråden synliggjøre transaksjonskostnadene når pris og effektivitet skal måles opp mot kommunal drift?
7. Vil byråden legge noen begrensninger i forhold til eventuelle anbydere som er registrert i skatteparadis?
Gunhild Glosemeyer Johansen
i GUNHILDs BLOGG FOR ET VARMT OG INKLUDERENDE TROMSØ
