Sjøtun sanitetsforening har i flere år jobbet med å etablere et tilbud til alvorlig kreftsyke og døende som ønsker å være mest mulig hjemme. Sammen med NKS Kløverinstitusjoner har de søkt Tromsø kommune om 5.6 millioner kroner til å starte en virksomhet der de skal tilby avansert sykepleie for å bistå og avlaste kommunen. At byrådet ikke har prioritert å bevilge pengene har skapt debatt. Jeg vil her redegjøre kort for saken.
Av Gunhild Johansen (SV), byråd for helse og omsorg
I en henvendelse datert 14.9. til tidligere byråd Kristoffer Kanestrøm, skriver NKS at de regner med at Tromsø kommune legger inn et driftstilskudd på kr 2 320 000 i budsjettet for 2016 og kr 3 420 000 i 2017. De sier videre at de håper byråden vil inngå en driftsavtale med dem før han fratrer i oktober.
I tidsplanen som NKS la fram, skulle det ideelle aksjeselskapet Hjemmehospice Tromsø etableres allerede i september. Samtidig skulle det etableres en samarbeidsplattform med kommunen og gjøres nødvendige tilpasninger slik at prosjektet skulle passe inn i kommunens tjenesteprofil. De skulle også ha møter med avdelingslederne i de aktuelle omsorgssonene i løpet av september.
Kristoffer Kanestrøm inngikk ingen avtale med Sjøtun sanitetsforening. Ei heller ble Hjemmehospice Tromsø etablert. Tidligere byråd bevilget ikke en krone til prosjektet i løpet av de årene de satt med flertall i kommunestyret. Jeg tror de skjønte at det ikke var så enkelt som at kommunen bare kan gi økonomisk støtte til opprettelse av en organisasjon som skal ha som formål å drive kommunale tjenester.
Etter at jeg tiltrådte som byråd i oktober, har jeg hatt mange og lange samtaler med NKS Kløverinstitusjoner. De kommer til Tromsø på nyåret for å fortelle mer om planene sine. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fortelle dem at Tromsø kommune i år har gitt omsorg og pleie til mer enn 30 personer som har valgt å dø hjemme. Det er et ganske høyt tall sammenlignet med andre kommuner. De vil få høre at hjemmesykepleien får gode tilbakemeldinger fra pårørende på den helhetlige omsorgen kommunen gir. Jeg vil fortelle dem at kommunen nettopp har utarbeidet en kreftplan der vi redegjør for hvordan vi skal bruke ressursene innen kreftomsorgen på en måte som ivaretar denne sårbare gruppens behov på best mulige måte.
Om kommunen skal gi driftsstøtte til et privat selskap som ønsker å gi omsorgstjenester, reiser i tillegg til de ressursmessige/økonomiske, også etiske og juridiske problemstillinger. Unntaksregelverket i anskaffelsesforskriften kommer til anvendelse hvis det dreier seg om en ideell organisasjon. Unntaket innebærer at det er tilstrekkelig at oppdragsgiveren (Tromsø kommune) følger de grunnleggende kravene som stilles til alle anskaffelser.
Det er ikke anledning til å forhandle bare med en leverandør for så å inngå kontrakt med denne. Det må «så langt mulig» gjennomføres en konkurranse, men denne konkurransen kan reserveres for ideelle organisasjoner. Dersom anskaffelsen overstiger EØS-terskelverdien, gjelder også forskriftens regler om krav til ytelsen, tekniske spesifikasjoner og kunngjøring av konkurranseresultater.
For at en virksomhet skal kunne kalles for en ideell organisasjon, må blant annet følgende vilkår være oppfylt:
- Virksomheten har ikke profitt som formål, eventuelt at overskudd utelukkende benyttes til å drifte og tilby humanistiske og sosiale tjenester til allmennheten eller spesielle grupper.
- Hele organisasjonen, uten økonomisk motiv, arbeider for å avhjelpe sosiale behov i samfunnet eller bestemte utsatte grupper.
Det er kommunestyret som bestemmer om man skal konkurranseutsette. Fullmakten som det forrige byrådet hadde som ga dem mulighet til å konkurranseutsette alle deler av kommunens tjenesteproduksjon, er nå tilbakekalt etter forslag fra det nye byrådet.
Kommunen gir driftsstøtte til en rekke frivillige og ideelle organisasjoner som for eksempel Virkelig, Kafe X, Fontenehuset, Smiso og Kirkens bymisjon. Det er tverrpolitisk enighet om at disse organisasjonene gjør en kjempeinnsats for mange mennesker som sliter sosialt. Men de tilbyr primært tjenester som kommunen ikke utfører, og dermed kommer de ikke inn under anskaffelsesforskriften. Kommunen kjøper ikke tjenestene deres. Vi bare støtter arbeidet deres fordi kommunen setter umåtelig pris på arbeidet de gjør.
De etiske spørsmålene som reises er om det er riktig av Tromsø kommune å konkurranseutsette omsorg og pleie ved livets slutt. Altså om kommunen skal overlate deler av virksomheten til noen andre. Vi snakker om en av de aller mest sårbare og sorgfulle situasjoner en familie kan oppleve. Det gjelder både den som skal dø og de som skal leve videre. Det er heller ingen tvil om at det er svært krevende på det menneskelige plan for våre ansatte som yter denne omsorgen. Vi føler et stort ansvar for å ivareta dem på beste måte. For de gjør en formidabel jobb.
Jeg er en stor beundrer av Norske Kvinners Sanitetsforening. Jeg har til og med for ikke lenge siden holdt foredrag på en stor kvinnekonferanse i Oslo om deres pionervirksomhet for kvinners rettigheter i det forrige århundre. NKS er på mange måter forløperen til vår velferdsstat og de finner stadig nye områder som kan utvikles. Men det er altså forskjell på å gå opp nye stier og å gå inn i et område som allerede har et godt etablert tilbud i kommunen. Det er det som gjør denne saken så utfordrende.