Eivind Espenes (Nordlys 11.4.) har lest i avisene at politikerne i Tromsø ønsker å skjære budsjettene for helse, omsorg og utdanning ned til beinet. Vi skal blant annet kutte middagen til beboerne på sykehjemmene, skriver han. I tillegg har han lest om eldre som må bruke bleiene på begge sider.
av Gunhild Johansen, formannskapsmedlem SV
Fantasien må ha løpt fullstendig løpsk for Espenes. Å påstå at vi har tenkt å kutte middagen til beboerne på sykehjemmene er helt hinsides. Like absurd er det å antyde at vi har sagt at bleier skal brukes på begge sider. Det er godt mulig at Espenes blander sammen avsløringene fra 2011 da de ansatte på eldrehjemmene som ble drevet av det private selskapet Carema i Sverige, fikk ordre om å veie bleiene til beboerne. De skulle ikke skiftes før de hadde «utnyttet sin fulle kapasitet». Det spilte ingen rolle om det var tid for å spise og beboerne hadde gjort mer enn å tisse i bleien. Eierne skulle spare penger. Det ble en gedigen skandale som førte til at svenskene tok et generaloppgjør med velferdsprofitørene.
Har vi politikere kuttet budsjettet inn til beinet, som Espenes påstår? Nei, tvert i mot. Både i denne og i forrige periode har vi økt budsjettene i takt med de økte utgiftene innen helse og omsorg. Og økningen har vært stor. Faktum er at Tromsø er den kommunen i nettverket av storbyer i Norge (ASSS) som bruker mest penger på helse og omsorg i forhold til beregnet behov. Vi bruker 26% mer enn gjennomsnittet i ASSS. Siden alle sektorer i kommunen skal dele den samme kaka, sier det seg selv at dersom den ene sektoren øker mye mer enn de har fått tildelt, vil det gå ut over de andre. Kommunen har ingen rik onkel å spørre dersom vi bruker mer penger enn vi har. Da må resten bidra.
Kommuneloven krever at årsbudsjettet skal fastsettes på grunnlag av de inntekter og utgifter som kommunen kan forvente i budsjettåret. Tromsø kommune har over flere år brukt mer penger enn vi har budsjettert med. Dette gjelder spesielt innen helse og omsorg. At vi likevel stort sett har gått med overskudd eller i balanse, skyldes at vi har fått større (skatte)inntekter enn forutsatt, og/eller at andre sektorer har brukt mindre penger enn budsjettert. Det er også et mål å sette av penger i et disposisjonsfond for å kunne møte svingninger i økonomien. Men det er dårlig politikk å satse på at konjunkturene skal berge oss eller at vi skal drifte på sparepengene som skulle gi oss mer handlerom til andre satsinger.
Når budsjettet er vedtatt av kommunestyret, er det bindende for kommunens administrasjon og andre organer. Kommunestyret er lovpålagt å foreta nødvendige endringer i budsjettet hvis vi blir gjort kjent med forhold som kan bety vesentlig svikt i inntektene eller vesentlig økning i utgiftene. Det er en slik situasjon vi er i nå. Administrasjonen varsler om at budsjettet for 2019 med stor sannsynlighet vil bli overskredet med et betydelig antall millioner dersom det ikke blir satt i verk tiltak.
I forrige formannskapsmøte la administrasjonen derfor fram ei lang liste med forslag som kan bringe budsjettet i balanse. Ingen av forslagene gikk ut på at middagen på sykehjemmene skulle kuttes eller at tissbleier skulle brukes på begge sider. Selvsagt ikke. Ingen ansatte i Tromsø kommune ville engang komme på tanken om å foreslå noe så dumt.
Hele denne perioden har vi søkt å finne ut hvorfor Tromsø kommune bruker mer penger på helse og omsorg enn andre kommuner. Noe av forklaringen er at vi mangler tilpassede boliger til folk som har behov for det slik at tjenestene blir unødvendig kostbare. Vi har også hatt en høy andel deltidsansatte, høyt sykefravær og lavere andel fagpersoner. Andre kommuner har satset i årevis på forebygging, tidlig innsats og rehabilitering i mye større grad enn vi har. Nå får de igjen for innsatsen ved at folk holder seg friske lengre. Vi kommer etter, men det vil ta tid før vi vil se resultatene av jobben.
I kommunestyremøtet i mai skal vi behandle Økonomirapport 1 med administrasjonens forslag til tiltak for å komme i budsjettbalanse. Gode forslag som lar seg gjennomføre uten at kvaliteten på tjenestene blir forringet, vil bli vedtatt. En rekke forslag vil neppe få politisk oppslutning. Ingen politikere vil gå for tiltak som vil reversere den nødvendige omstillingen som er satt i gang som skal sikre at helse og omsorg kan driftes på en bærekraftig måte i framtida.