I både Nordlys og iTromsø har Einar Johansen et leserinnlegg der han kommer med påstander som ikke kan få stå uimotsagt. Som politiker er jeg vant til å forsvare mine synspunkter også når det blåser friskt rundt ørene. Men det hører til sjeldenhetene at jeg blir beskyldt for å føre kommunestyret bak lyset og komme med usannheter og tvilsomme påstander, slik Einar Johansen hevder. Han sier at det vel ikke kan være juridisk riktig, altså antyder han at jeg har begått ulovligheter. Hva jeg har forledet kommunestyret med av usannheter, sier han imidlertid ikke noe om. Det er faktisk ganske drøyt.
Avviklingen av fritt brukervalg er ikke rettet spesifikt mot Privat Omsorg Nord (PON), som har vært eneste private tilbyder av hjemmetjenester i Tromsø det siste året. Samarbeidspartiene var sterkt imot da fritt brukervalg ble vedtatt like før valget i 2015. Vi fikk allerede i 2016 hindret årlige utlysninger av nye tjenestekonsesjoner, slik det borgerlige byrådet la opp til.
Utviklingen i Norge er at store konsern og kapitalfond vokser på bekostning av små og ideelle aktører. I stedet for økt mangfold i hjemmetjenesten får vi en monopolisering der tjenestene leveres av noen få, store selskaper. Det er dette som har skjedd i Tromsø. For 4 år siden var Privat Omsorg Nord et nordnorsk selskap eid av Trude Wester. I dag er PON en del av Helsepartner Nord-Norge som har Nord Small Cap Opportunities AS som hovedeier (endret fra Nord Kapitalforvaltning AS). Dette selskapet eies av Ciaj Hn AS som igjen eies av Camar AS. Camar AS er et eiendomsselskap som eies av familien Ertevåg i Stavanger. Da oppkjøpet av PON startet, skrev Nord Kapitalforvaltning AS i sin strategi at «målsettingen er å bli store aktører i Nord-Norge, til potensialet er nådd og vi kan selge oss ut».
Det er dette vi ikke vil ha inn i hjemmetjenesten i Tromsø. Kommunen bruker mye ressurser på å utvikle omsorgstjenesten slik at vi skal kunne gi gode tilbud til befolkningen i ei tid der regjeringa sier at kommunene må være forberedt på mindre penger i årene som kommer. Vi har mange prosjekt på gang som skal gjøre tjenestene mer robuste og bærekraftige. Det handler om tidlig innsats, hjemmerehabilitering, kompetanseheving og utvikling av en heltidskultur, blant mye annet. I en slik situasjon kan vi ikke ha et todelt system – ett som kommunen selv styrer og ett utenfor kommunes kontroll, finansieres av kommunen og der alt som skjer i selskapene betegnes som bedriftshemmeligheter.
Einar Johansen betviler min påstand om at kommunen kan overta brukerne som i dag benytter privat omsorg, til samme pris som kommunen i dag betaler til PON. Kommunens administrasjon har beregnet at det kommer til å gå helt fint. At direktør i Helsepartner Nord Trude Wester påstår at det vil koste kommunen 20 millioner kroner mer, får stå for hennes regning. Spenstig er det i hvert fall. Einar Johansen mener det er utrolig at jeg stoler mer på beregningene til kommunen enn Trude Wester sine. Det må han få lov til å mene.
Avtalen som ble inngått mellom Tromsø kommune og PON i 2015 ble utarbeidet av det borgerlige byrådet og jeg har ikke hatt noen innflytelse på innholdet. PON får en timespris som skal dekke driften, ellers hadde vel ikke Trude Wester skrevet under på den? Dersom hun er misfornøyd med kontrakten hun har inngått, er det på en måte hennes problem. Men jeg lurer på hva som menes når Einar Johansen sier at PON må dekke sykefraværet selv. Ingen bedrifter som leverer varer og tjenester til kommunen, kan sende regningen for sykefraværet i egen bedrift til kommunen!
Einar Johansen gjør seg til talsperson for privat omsorgs overlegenhet både når det gjelder service, økonomi og ledelse. Det er flott at han er fornøyd med de tjenestene han får. Kommunens målsetting er at alle skal ha det godt i Tromsø. Og selv om bestemmelsen om å avvikle tjenestekonsesjonene i hjemmetjenesten ville skjedd uansett hvilke firma som hadde hatt kontrakt med kommunen, tillater jeg meg å helle litt malurt i begeret. Det er ikke slik at alle er like godt fornøyde med PON. Jeg har fått henvendelser fra flere (nå tidligere) ansatte som har vært fortvilet og forbannet over måten bedriften ledes på.
En erfaren sykepleier som fikk nok etter 3 mnd. i PON skriver til Trude Wester som forklaring for hvorfor hun sa opp:
“Jeg som menneske og sykepleier har verdier og integritet. Min faglige integritet har aldri vært satt så negativt på prøve som de siste 3 mnd. Jeg kan ikke på noen måte være ansvarlig for at mennesker som er hjelpetrengende ikke får den hjelpen og oppfølgingen de trenger. Jeg kan ikke på noen måte lage en prioriteringsliste på hvem som skal få hjelp. Og jeg kan ikke på noen måte se på at personalet kjøres i senk på grunn av altfor stort arbeidspress på jobb. Det vil jeg ikke være ansvarlig for.”
Dette er bare ett avsnitt i et langt brev. Kritikken går utelukkende på ledelsen. Jeg har også selv vært i møte med Trude Wester etter invitasjon fra en bruker som ville at jeg som politiker skulle få høre hans lange liste over klager på måten tjenestene han fikk fra PON ble organisert. Det handlet ikke om de ansatte som gjør så godt de kan. Det handlet også her om ledelse og hvilket menneskesyn bedriften styres etter. Denne brukeren ser fram til at kommunen skal overta.
Einar Johansen sier at PON etter hans syn er en mønsterbedrift. Etter 30 år som tillitsvalgt er det lett for meg å konstatere at vi har totalt forskjellig syn på hva en mønsterbedrift er. PON er en uorganisert bedrift uten tariffavtale. Det stiller de ansatte dessverre i en utsatt posisjon når det skjer endringer som dette. De har ingen tillitsvalgte med rettigheter etter Hovedavtalen som kan tale deres sak. Men la det være helt klart – grunnen til at fritt brukervalg avvikles skyldes ikke vårt syn på PON. Vi i SV mener at helse og omsorg ivaretas best av kommunen, ikke av investeringsfond med mål om å nå det økonomiske potensialet før de selger seg ut. Fellesskapets midler skal brukes til beste for de mange, ikke de få.
Innlegget er også publisert i Nordlys og iTromsø.