Jeg heter Benjamin Arvola Notkevich. Jeg kommer fra Kirkenes, og studerer nå i Tromsø. Siden 2015 har jeg sittet i kommunestyret, halve tiden i Oppvekstkomiteen og halve tiden i Byutviklingskomiteen.
Ved siden av politikk holder jeg på med mye forskjellig. Blant annet studerer jeg juss ved Universitetet i Tromsø, på fjerdeavdeling. Jeg er Stormester i sjakk og bruker mye tid på å spille internasjonale turneringer.
Mellom november og april bruker jeg mye tid ute i Straumsbukta, hvor vi kjører turister med hundeslede. Familien begynte med hundekjøring da jeg var seks år gammel. For øyeblikket har vi 31 hunder vi bruker til å kjøre løp som Troms Quest, Finnmarksløpet, men også til å kjøre turister.
I kommunestyret har jeg merket at det er forskjell på folk i Tromsø kommune. I 2017 behandlet vi tre scooterdispensasjoner fra privatpersoner. I juni, etter at snøen var borte. Da Arctic Center skulle ta med investorer for å se på området for hyttelandsbyen, fikk de opp til behandling og godkjent scooterdispensasjonen i løpet av en uke.
Vi merker veldig godt at store, profesjonelle utbyggere vet veldig godt hvordan de skal manøvrere i systemet. Samtidig føler flere vanlige borgere i Tromsø at de møter en ugjennomtrengelig vegg av byråkrati. Jeg har det siste året sett på det som endel av jobben min i Byutviklingskomiteen å jevne ut noe av denne forskjellen, med å hjelpe vanlige innbyggere, der jeg kan.
Spørsmålet for Tromsø de neste fire årene er hvordan vi kan vokse med 1000 innbyggere i året, uten at det gir oss større klasseskiller og større miljøutslipp. Vi sliter allerede med høy etterspørsel etter boliger, som gir oss skyhøye boligpriser. Vi risikerer at Tromsø blir en kommune der bare rikfolk har råd til å bo. Det har vi ikke lyst til.
Vi må avklare hvor mange boliger Tromsø trenger de neste årene, hvor vi vil bygge disse boligene og hvor vi kan bygge i høyden, uten at det går ut over folk som bor rundt. Vi burde bruke dette kommunevalget til å diskutere disse spørsmålene. Hvis vi kan bli enige og få en avklaring, vil det gi mye større forutsigbarhet for Tromsøs innbyggere. Tromsø skal vokse med 30 000 innbyggere de neste 30 årene, men vi må gjøre det på en måte som tar vare på de som allerede bor her.
I Giæverbukta blir bilkøene bare lengre og lengre, og de neste årene skal 4000 flere biler presses inn i morgenrushet fra Kvaløya. De fleste andre byer i stor vekst har ventet til køene er utålelig lange, før de har tatt grep. Tromsø må ikke gå i den samme fellen.
Allerede i dag blir jeg kontaktet av en hau med foreldre som er bekymret over skoleveien til ungene deres. Det er naturlig, for Tromsøs transportsystem er full av gamle kjerreveier som har blitt gjort om til bilveier, og som i dag brukes som hovedtransportårer av folk på vei til jobb. Tønsnesvegen og Senjavegen er to av mange eksempler. Vi trenger investeringer i blant annet fartshumper, og vi må lage et regelverk som sluser trafikken mot de store veiene, som er bygd for at mange biler skal kjøre der.
Ellers er listen lang. Barnevernet hadde 500 henvendelser i 2016, 630 henvendelser i 2017, vi har mange skoler i Tromsø som begynner å bli fulle og dermed en uforutsigbar situasjon for foreldre og unger, eller vi risikerer at helse- og omsorgssektoren i Tromsø bryter sammen i løpet av de neste årene under strengere lovkrav, strammere budsjetter, flere oppgaver og flere personer som skal inn i helsevesenet. Vi må være smarte allerede nå, slik at vi ikke får et dårlig velferdstilbud med store klasseskiller.
Slik jeg ser det, burde valget 2019 handle om å diskutere disse spørsmålene. Godt valg!